Elvefest

Drammen på sitt beste. Fulle mennesker som kaver, sersjanter som krabber og ungdommer som skyver hverandre ut av køen og løfter hverandre over gjerder. Kunne rett og slett ikke hatt et bedre syn for øye en siste varm sommerdag i midten av august. Sjelefred og hurra meg rundt på samme tid. Mange gode, lange timer tilbragt i Drammen en påfølgende regnværsdag. Så friskt og godt det er ute, - selv om jeg fremdeles befinner meg innendørs. Vi har da vel ikke vinduer for ingenting? Skal ut å lete etter meitemark og vanndammer, på veien mot kurering for godterisjuke. Har ekstremt lyst på karamell, smell, potetskrell.

Med min bedre halvdel i hånda skal vi vekke Konnerud, som har sovet bort hele dagen(sett bort i fra naboen som var oppe klokken 10:00 for å klippe gress), og hoie oss vei gjennom våte, asfalterte fortau. Livet er godt og fredfullt. Og fylt med latterkramper!

Rastløshet

Hjemme igjen etter to ubeskrivelig fantastiske uker i Hellas, nærmere bestemt Agios Nikolaos, med fabelaktig godt selskap av Ingvild Røverdatter. Definitivt tidenes ferie, med utallige latterkramper hvilket har resultert i meget intern humor, samt en hel haug med kjernemusklatur i mageområdet.

Hæ? Hvaforno? Lunsj? Skjønner ikke hva du snakker om. Raktaktak, ferferfer! Skadje. Bye, bye. Rammstein. Dunderbeist. Breezer. Glefs. Car. Nezer, nezer. Stuffed tomatoes. Skal gi deg stuffed tomatoes, jeg! Vannmelon. Nøtter. Diet coke, freddo cappucino.

Jeg sitter igjen med så utrolig mange gode minner, at jeg vet for øyeblikket ikke hvor jeg ksal gjøre av dem alle sammen, og dermed utageres de i denne rastløsheten, dette evige jaget om å måtte gjøre noe, med tanken og ideen om at å gjøre ingenting vil være galt, krenkende for mitt eget levende vesen. Slik er min rastløshet i kveld(08.08.09).

Velkommen til Emmas verden.

Det har tatt meg noen år å innse at blogging tross alt ikke er så dumt. Dette kommer selvfølgelig helt an på personen som sitter foran skjermen og poker med fingrene fortløpende på tastaturet. Her skal det ikke forventes så altfor meget, men ei heller ikke for lite. Fingrene mine skriker etter å skrive, så fremt det kan sies at fingre skriker. Hodet, dog, gjør nettopp dette. Uten skriving, ingen kos. Plutselig kan det hende seg at ordene, setningene, historiene blir litt for mange. Andre ganger, for kort til å være forståelig for omverdenen.

Velkommen til Emmas verden, også kjent som m.a.t.s eller Maren Andrea Tanum Sigvartsen.



Smil.